Berge Furres festtale på SVs landsmøte i 2001

Han rekte meg ein cuja, ei skål med brennheit chimarrao, kvardagsdrykken som gauchoane, folket sør i Brasil, ikkje kan greia seg utan. Vi sat i eit telt av svart jordbruksplast. Han var på min alder. Furene i andletet var djupare, hendene grovare. Slit i fattigdom merker ein kropp. Men augo møtte mine faste og kvasse: «Kan eg få spørja deg om noko?»

Heile dagen hadde eg spurt han så det var ikkje så urimeleg, det ynsket hans. Det var desember. Det var høgsommar. Sveitten rann. Vi køyrde og køyrde. Omsider hadde vi funne fram. Vi såg eit nett av svarte flekkar mot raud jord oppe i ei li. Det kunne sjå ut som Jæren om våren om ikkje jorda hadde vore raud. Så kom vi nærare og såg kva det var. Svarte telt, rad på rad i snorrette liner, telt av svart plast. 650 familiar budde her i 650 brakker av svart plast. 2300 menneske. Vi var hjå Sem Terra, rørsla av dei jordlause i Brasil.

Vi fann møterom under plast, skulehus under plast, demokrati under plast, vaskerom under plast. Og sjølvsagt fotballbane. Vi er i Brasil. 247 born gjekk i «leirskulen». Dei fleste hadde ikkje sett ein lærar før dei kom til Sem Terra. Og skule for dei vaksne: Fyrst lærde dei lesa. Deretter kurs i jordbruk, organisasjon, jordreform, politikk, sosialisme.

Inni telta? Ingen ting. Berre noko klede, nokoslag madrassar, eit trebord, ei bok og ei gruve ved inngangen, murt av stein. To dagar før hadde dei vassa i gjørme da regnet hølja ned. Men no var det turt, ryddig og reint overalt. Ein flokk ungar fylgde oss. Kleda var bøtte mange gonger, men dei var heile og reine: Bortsett frå føtene. Sko var til helgabruk. Men ingen unge tagg.

Folka i leiren venta på det som skulle skje: Ei natt. Lastebiler med dempa lykter. Leiren vart broten på eit par timar. Og så langt unna der dei minst var venta inn på eit storgods som låg brakk opp med telta, fram med hakker og spader. Realisera den jordreform som ein gong var lova. Dyrka jorda til eigen mat inntil godseigarens politi eller dødskvadronane hans kom. I Sem Terras kamp har 1500 fattigbønder mista livet. Eller kanskje kom det juristar som viste til grunnlova at ledig jord skulle takast i bruk. Så fekk dei kanskje ha jorda etter lang tautrekking. Omlag ein kvart million familiar, ein million menneske, bur i busettingar, assentamentos, med jord som Sem Terra har tvinga frå godseigarane. Men nærare hundre tusen familiar bur i leirar av svart plast langs landevegane og ventar på jord.

Kven dei var? Dei var ingen ting. Dei var landarbeidarar som hadde mista jobben på godset. Dei var omvandrande sesongarbeidarar utan fast teneste. Dei var fallerte småbrukarar. Oppsagde fabrikkarbeidarar. Eller dei kom frå slummen, favelas som krinsar kvar einaste by i Brasil med endelause rekker av rønner av papp og blekk og trebitar. Menneske utan vatn, utan kloakk, straum eller adresse. Dei fattigaste av dei fattige. Var dei.

Eg var skeptisk: Henta folk ut av slummen og gjera bønder av dei. Det kan da ikkje gå bra. Eg gjesta fleire busettingar. Det gjekk. Dei tvinga svolten på retrett. Dei produserte meir enn dei åt. Mange dyrka jord i fellesskap. Dei fekk til salskooperativ og bedrifter til å foredla produkta. Dei hadde jamvel to bedrifter for eksport. Og kredittsamvirke.

Dei var ingen ting. No var dei noko. Dei hadde funne sitt menneskeverd. Dei hadde organisasjon. Dei hadde visjonar. Dei hadde jord. Dei hadde ein draum om eit anna Brasil utan storgods, og om ei anna verd.

Eg kom til å minnast fyrste dagen eg var i Brasil. Det enorme demonstrasjonstoget i ausregnet: Dei utstøyttes rop. Grito dos Excluidos: Slumbuarar, jordokkupantar, fagforeiningsfolk, fattigbønder, sosialistar. I ein månad hadde dei gått langs vegane. No kom dei til Porto Alegre og dei søkte ly i ein idrettshall under regnet. Det dundra av musikk og appellar og slagord. Brått stod det fem prestar i ornat på podiet. Eg venta ikkje finna kolleger akkurat der. Dei las messe. Dei las fadervår på ein måte eg aldri hadde høyrt før: Koret av dei mange tusen steig, kvar bøn vart eit kamprop til dei kom til setningen som fekk idrettshallen til å skjelva: «Gjev oss i dag vårt daglege brød!» Eit dundrande kamprop frå ti tusen røyster.

Tilbake i Sem Terra-leiren. Tillitsmannen som spurde: «Kan eg få spørja deg om noko?» «Kva då?» «Kva veit arbeidsfolk i Noreg om oss?» «Ingen ting, trur eg.» «Og kva gjer du med det?» Han rette handa og dei kvasse augo mot meg. Framlegget mitt om artikkel i Aftenposten imponerte ikkje. Så har det blitt meir. Elisabeth fekk til ei utstilling på Landbruksmuseet, der ho arbeider, det kom delegasjonar, intervju i mange aviser, artiklar og etter kvart eit breitt samarbeid mellom Sem Terra og norske organisasjonar i jordbruk og menneskerettar. Mange har teke utfordringa frå Sem Terra her i landet som eit teikn, ei von eit signal. Og no går nokre Norad-millionar dit til prosjekt i utdanning og miljø.

Eg var tilbake i august på landsmøtet til MST i hovudstaden Brasilia. Tolv tusen utsendingar oppover tribunane i ein idrettshall som eit fugleberg. Unge dei fleste. Alle med flagg som for til vers når nokon sa noko vetugt. Tolv tusen. Analfabetar, kanskje berre for eit år sidan mange. Organisasjon kva var det? Før dei røynte Sem Terra. No var dei på kongress. Høyrde foredrag om globalisering, om genmat, om transnasjonale gigantar, om storgodseigarar, som trugar dei på livet, om klasser, om nyliberale makter som femner inkluderer nokre og ekskluderer dei fattige i sør og i nord. Og dei fatta vedtak om strategi, om alliansar, om eit nytt Brasil om «ei anna verd.» For «ei annleis verd er mogleg.»

Dei visste dei hadde mange og gode venner i Noreg. Og brått stod eg skjelvande framfor dei tolv tusen. «Du skal halda opningsforedraget. 30-40 minuttar greier seg, om globalisering, jordbruk og imperialisme», kom ein av leiarane og sa dagen før kongressen opna. For du snakkar jo portugisisk, sa han. Nao, nei, sa eg, «nao falo portugues!» «Vi har vedteke det», sa han med ein smil. «Vi set pris på våre norske vener. Du skal tala». Korleis det gjekk? Eg veit ikkje anna å seia enn at pinseunderet i Jerusalem for knapt to tusen år sidan gjentok seg i ein idrettshall i Brasilia den dagen.

Men kvifor fortel eg dette? Fordi ein festtale skal vera om håp, og MST er i dag håpet for svært mange i Latin-Amerika, som har noko å gje oss. Og fordi møtet med den aldrande arbeidaren i teltleiren vart sitjande i meg så jamvel de her på festen får ta noko av fylgjene. Og fordi MST var ein av dei pådrivande organisasjonane for å få til det store møtet i Porto Alegre i slutten av januar i år. Det sosiale verdsforum, motstykket til Det økonomiske verdsforum, som var i Davos samtidig, der politikarar møtte leiande kapitalistar for å bana vegen for vidare nedvalsing av landegrenser så dei transnasjonale kan bli enda større, få enda vidare spelerom og makt.

Det sosiale verdsforum, ti tusen deltakarar frå tusenvis av grasrotorganisasjonar i 120 land samlast for å reisa motstand mot herrane i denne verda, mot jerntrianglet av WTO, Verdsbanken og Valutafondet, det nyliberale verdsstyret. Motstand mot ei verd av inkluderte og ekskluderte.

Dei litt eldre av oss her i dag er forma av ei tvideling mellom aust og vest. No ser vi denne generasjons tvikløyving mellom dei som er inkluderte i den globaliserande nyliberale økonomien og dei ekskluderte. Det fleirtal av menneska på jorda som det nyliberale herreveldet ikkje har bruk for, småbrukarane, som er den største yrkesgruppa på jorda. Vi gløymer ofte det. Millionane av arbeidslause i byane, slumbuarane som prøver berga livet rundt mest kvar einaste storby, jamvel i mange av Europas byar. Dei fattige, dei fleste på jorda. Dei har dette nyliberale systemet ikkje bruk for der det rasar fram over kloten og legg kultur og tradisjonelt arbeidsliv flatt. Ei kløyvd verd av inkluderte og ekskluderte: Det var det verdsbiletet eg møtte i Brasil. Det grunnleggjande skiljet i verda som etter kvart blir meir og meir synleg.

Det var dei ekskluderte som samlast til forum i Porto Alegre. Ikkje med taparens resignerte sinn, men i gloande framtidstru på at verda er til å forandra: Ei anna verd er mogleg: «Um outro mundo e possivil».

Seattle gav ein enorm stimulans: Ein ny omdreiing på liberaliseringsskruven vart faktisk hindra av demonstrantane i gatene. No samlast dei i Porto Alegre, ikkje for å demonstrera meir, men for å samla splitta krefter og meisla ut alternativ i ein prosess som skal gå gjennom fleire Porto Alegre. Ikkje nei til globalisering, men ei anna globalisering bygd på dei beste ideane i historie og samtid: Menneskeverd og likeverd. «Globaliser kampen, globaliser vona», lydde det frå Via Campesina, småbrukarinternasjonalen. I denne kløyvinga mellom dei ekskluderte og dei inkluderte er det lite mon i å ta midt på treet med noko «tredje standpunkt». Her skulle vi velja side. Gjer vi det? Kan vi det innsausa i norsk politikk der vi skal vera «realistiske» og søkja makt? Medan vi flyt rundt på eit oljefat. Eg trur det er smerten i oss, skal vera smerten i oss.

Dei landlause i MST saman med småbrukarar og landarbeidarar frå Afrika, frå Asia frå Stillehavet dei visste noko som vi kanskje har gløymt: At profitt kan drepa, at kapitalisme er ein maskin for massedrap, at det nyliberale herjingstog over verda er farleg. Den nyliberale verdskapitalismen løfter oss opp, løfter mange opp, men støyter langt fleire ned. Der vi ikkje ser til dagleg. 1500 MST-bønder har mista livet for kulene frå dødskvadronar og politi i eit land der den fyrste globalisering, «oppdaginga av Amerika», førde med seg folkemord som set Europas Holocaust i skuggen. Og da indianarane i Brasil var utsletta, kom den neste økonomiske globalisering: Millionar av slavar vart frakta over havet for å auka profitten i Portugal og Storbritannia. Halvparten fekk ei våt grav på vegen. I kapitalismens «take off». Globaliseringa i kapitalens teneste har ei uhyggeleg historie.

Og i dag? 800 milliardar dollar passerer grensene kvar dag på jakt etter profitt. 800 milliardar dollar. På jakt etter gevinst. Kvar einaste dag. Da dei hadde tvinga asiatiske land i kne og Russland, kom turen til Brasil. Eg var der da det skjedde, da valutaene fall på eit par dagar til vel halvparten. Da brødet vart dyrare i eit land der tretti millionar ikkje har det daglege brød. Og med økonomien på stupet gjekk presidenten med tiggarstaven til USAs såkalla «internasjonale» Pengefond. Og fekk eit lån mot å skjera i budsjettet. Det måtte gå ut over dei fattige. Men så gjorde visst presidenten noko «fornuftig»: Han kalla på megamilliardæren Soros sin direktør for USA-kontoret, fremste tenaren for den største av alle røvarane, han som i si tid knekte pundet og vart ein av verdas rikaste. Denne mannen vart nasjonalbankdirektør. Han kjende sine motspelarar. Men dei fattige i favelaen under mafiaens jernhæl dei lærte leksa enda ein gong: Kapitalisme drep!

Det system og den ideologi som presser offentleg sektor her i vårt land det drep i sør. Kontrastane var sterke mellom dei to møtestadene i Sveits og i Brasil: I Davos var spekulantane vyrdelege menn. I Porto Alegre var dei kriminelle: Når kjem det ein internasjonal domstol for dei, vart det spurt. For det fylgjer meir fattigdom og død etter deira hunertog enn etter krigsherrane på Balkan?

Brasil har enda kunna halda att på Aids-farangen. Ein motig helseminister gjev blaffen i dei multinasjonale legemiddelfirma sine monopolprisar og produserer «kopiar» til tiendedel av prisen. No går førti medisinfirma saman om å få Sør-Afrika dømd til å betala prisar dei fattige ikkje kan betala i eit land der dei fleste er fattige og kvar femte vaksne er smitta. I den kapitalistiske verdsorden er det mogleg. Kapitalisme tillet oss det gode liv, men han er ein drapsmaskin. På ein måte har president Mbeki rett: Det er dei fattige som må døy fyrst.

Medan båla over titusenvis dyreskrottar flammar i den britiske natta så mellomalderens skrekkmaleri av helvete bleiknar, sannar dei mest forstokka at kugalskap er den nyliberale globalisering i matfatet og vi ser at dette berre er ein av dei nyliberale galskapar som kringset jorda.

Nokre trur visst at EU er svaret og løysinga mot den nyliberale verds herjingar. Tanken om å driva Djevelen ut med Beelzebud er like gamal som Den heilage skrift, og like umogleg.

Lenge har vi resignert. Jamvel vi har blitt smitta av den tanken at historia er slutt at kapitalismen er endepunktet på menneskeslekta si reise. Jamvel vi har vore ved å resignera. Tru at vi fekk vera politisk nyttige ved å flikka på det som var realistisk. Jamvel vi som ein gong skipa eit parti og såg mot himmelen har sett ned i jorda og helst valt andre ord enn sosialisme. Det vart liksom litt trongt i halsen.

No anar vi at det snur ikring oss. Statsmenn og storkapital kan ikkje halda eit einaste møte om meir liberalisering utan at rasande demonstrantar fyller gatene, utan at helikopter, panservogner og soldatar må vakta møtedeltakarane. Og det verdsstyret som møtest bak dei væpna linene har ingen legitimitet, fordi demokratiet er fjernt frå desse møta frå WTO, frå Pengefondet, frå Verdsbanken. Fordi den absurde nyliberale verdsordning er til skade og naud og død for dei fleste. Difor veit demonstrantane at det er dei som har legitimitet. Det er dei som har rett. Neste WTO-møte skal haldast aller inst i den arabiske ørken i Qatar. Der er dei kanskje trygge. For der slepp ingen demonstrant inn. Hos ein einveldig sjeik som lever med sitt harem på fortids vis. Medan fleire og fleire ser at ei anna verd er mogleg, nødvendig.

I sine beste stunder har menneske skapt store idear om menneskeverd og solidaritet og nestekjærleik. Det er desse ideane som må vika når pengane kjem fyrst, når den nyliberale dødsmaskina veltar fram. Om Satan finst, må kapitalismen vera hans verkelege triumf. Kapitalismen som valsar ned alle andre verdiar, valsar alle verdiar som løfter menneskelivet og set pengestrevet som den einaste overordna verdi. Og Satan lever så lenge barn svelt, så lenge hav vert tømde, så lenge jord vert øydelagt, så lenge Aids drep, så lenge menneske vert krenkte av arbeidsløyse og fattigdom.

Det er slutt på dei store forteljingane, har vi høyrt, dei om framsteg, om demokrati, om nasjonen. Kanskje det. Kanskje dei raudna ned med det gamle hundreåret. Men vi anar ei ny forteljing. Det fyrste kapitlet vart skrive i Porto Alegre, om framtida for dei som i dag er nede, om dialektikken i historia, om at framtida høyrer dei til som framleis vågar vona vågar kjempa. Det fyrste kapitlet vart skrive i Porto Alegre. Vi skal skriva det neste.

Vaksine? Klart det!

trym

Denne kjekkasen har jeg hatt med meg på 15-månederskontroll på helsestasjonen i dag. Der tok han den siste vaksinen han skal ta før han begynner på skolen – den såkalte MMR-vaksinen.

For jeg tror nemlig på vaksine. Nei, stryk det. Dette handler ikke om tro. Det handler om et vitenskapelig faktum: 801-729-9218.

Den aller viktigste sykdommen MMR-vaksinen beskytter mot er meslinger. Meslinger er svært smittsomt og vår alvorligste barnesykdom, som i dag tar livet av om lag 120 000 hvert år på verdensbasis. De fleste barn.

Meslingvaksine ble innført i det norske vaksinasjonsprogrammet i 1969. Før det hadde vi store epidemier av meslinger hvert tredje år (siste gang vinteren 1980/81). De siste 15 årene før vaksinen ble tatt i bruk i Norge ble det meldt 5–10 dødsfall årlig som følge av meslinger. Det siste registrerte dødsfallet skjedde i 1985, i dag meldes det mindre enn 50 tilfeller av meslinger hvert år.

I dag har jeg tatt et ansvar for at min yngste sønn ikke skal få meslinger. Men jeg har også tatt et ansvar for at andre ikke skal få det. Noe annet ville vært uansvarlig.

BÃ¥de skolemat og barnetrygd

Det er svært hyggelig at Arbeiderpartiet har tatt til fornuften og endelig er klare for å innføre et gratis skolemåltid.

SV har arbeidet for dette lenge, og vi kunne ønsket oss at AP hadde brukt litt kortere tid på å komme til fornuft, sånn at dette allerede hadde vært på plass.

Det er mange gode argumenter for innføring av gratis skolemåltid. Først og fremst er det en god idé for de altfor mange som ikke har med matpakke eller ikke har spist frokost hjemme. For disse vil et skolemåltid fungere sosialt utjevnende. Det er også vist at samlingen rundt selve måltidet har en positiv effekt på skolemiljøet – og når vi også vet at ensomhet er en årsak til frafall kan et skolemåltid også ha en effekt her. Sunnhet og folkehelse er andre gode effekter.

Innføring av et gratis skolemåltid ville vært et viktig skritt framover for norsk skole. Men når Arbeiderpartiet vil finansiere det ved å kutte 350 kroner måneden i barnetrygden er det to skritt bakover for sosial utjevning.

SV foreslår tvert i mot en økning i barnetrygden. Fordelingsutvalget har vist at den er en vesentlig bidragsyter til omfordeling og derfor et viktig middel for å bekjempe barnefattigdom. Kutt i barnetrygden er målrettet politikk for fattigdom.

I SVs alternative statsbudsjett viser vi at det finnes rom for å prioritere begge deler. Blant annet med en skattepolitikk der de som tjener under 600 000 kroner betaler mindre, mens de som tjener mer enn det bidrar mer.

Det handler rett og slett om politisk vilje. Det er synd at Arbeiderpartiet helt uten grunn setter to så viktige saker opp mot hverandre.

KENNETH T. KJELSNES
Bystyrekandidat, SV

Innlegget sto på trykk i Adresseavisen, 15. januar 2015.

Feil om hærverk

I Kjernen er vi godt vant med at mange bryr seg om hva vi mener og at mange er uenige med oss. Det er bra fordi det betyr at vi har en viktig stemme i alt som har med Rosenborg å gjøre. Det betyr også at vi lever godt med kritikk vi er uenig i.

Vi kan derimot ikke sitte stille når sportskommentator Esten O. Sæther, helt uten kildebelegg, lyver om at vi driver hærverk.

I sin kommentar 21. juli gir han oss skylden for å ha utført tagging på Rosenborgs og andres eiendom. Kjernen har ikke bare tatt avstand fra dette hærverket fordi det er ulovlig, men fordi det også ville vært direkte skadelig for vår sak dersom vi skulle gå fram på den måten.

Vi håper at Rosenborg identifiserer og anmelder vedkommende. Men at enkeltpersoner bedriver dumheter og ulovligheter kan ikke andre personer og organisasjoner ta ansvar for. Dette vet også Rosenborg, som på ingen måte har insinuert at Kjernen har noe ansvar for dette.

Men Esten O. Sæther vet bedre! Han skriver:   «Det er patetisk at den samme supportergruppa som på sitt eget årsmøte i vår besluttet at Kjernens hovedformål er å støtte Rosenborg Ballklub visuelt og verbalt under kamp, ikke er i stand til å gjøre det på et mer demokratisk vis enn å tagge ned klubbens treningsfelt.»

Nei. Det som er patetisk er å ikke sjekke fakta før en trykker på publiseringsknappen. I en avis holdes man, trass i hva enkelte fotballkommentatorers vilkårlige synsing måtte tyde på, til en høyere standard enn på en vilkårlig blogg.

Det er bra at Sæther i ettertid har redigert sin kommentar, men det vet ikke de tusenvis som først leste artikkelen. Det er snakk om en alvorlig anklage om et straffbart forhold

Kjernen er ikke ansvarlig for skadeverk andre mennesker måtte gjøre mot Rosenborgs treningsanlegg. Men Dagbladet er ansvarlig for de påstander Esten O. Sæther setter på trykk. Derfor burde Sæthers redaktører fortelle ham at i Dagbladet holder man seg til fakta, og farer ikke med løgn.

Så er det mye annet Sæther skriver som vi gjerne skulle tatt tak i. Men da må vi først møtes med konstruktiv kritikk, ikke løgnaktige beskyldninger om å bedrive hærverk.

KENNETH T. KJELSNES
Leder, Kjernen

Innlegget ble publisert på dagbladet.no, 22. juli 2014.

Foran sesongen 2014

I helga var det én måned til Eliteserien starter og Rosenborg serieåpner hjemme mot Viking. Jeg oppsummerer sesongen 2013, som bakgrunn for mine tanker og forventninger foran 2014-sesongen.

2013 ble på mange måter en skuffende sesong for min del. Det åpnet så bra med tre strake seire og vi så antydninger til små skritt tilbake til røttene. Men det ble raskt avløst av fire kamper med uavgjort og tap mot det som skulle ha vært enkel motstand. Så ble det til at vi likevel klarte å kjempe om gullet nesten helt inn, uten at jeg på noe tidspunkt kjente eimen av gull av 2013-utgaven av Rosenborg.

En pinlig europacup-exit og to sølv ble beholdningen i 2013. Men vi samler ikke på sølv i Trondheim. For mange utenfor Trøndelag kan denne kravstorheten virke uforståelig. Først og fremst er det ikke resultatene som var det mest skuffende for meg – men det kommer jeg straks tilbake til. Men Rosenborg bruker desidert mest penger på sportslig satsing i Norge, og har gjort det over mange år. Ingen gull siden 2010 står rett og slett ikke i stil med den økonomiske satsinga.

Likevel var prestasjonene en større skuffelse for meg enn resultatene. Da Per Joar Hansen ble ansatt var det med et mandat om å oppfylle en ny, men gammel, sportslig linje under overskrifta Tilbake til røttene. For meg framsto det som uklart hvordan dette prosjektet var definert. Vi finner en slags definisjon i årsmeldingen for 2013: «Prosjektet ‹tilbake til røttene› betyr fokus på offensiv samhandling/struktur og et tydelig bevegelsesmønster offensivt, i et 4-3-3 utgangspunkt».

Jeg mener vi var et stykke unna dette i 2013. For det første så vi alt for lite til denne offensive samhandlingen og strukturen. Det ble særlig markant i møte med lag som lå kompakte defensivt og ikke ga oss bakrom. Da evnet vi ikke å jobbe sammen for å bryte ned motstanderen, men det ble mye énmannsjobbing. Det ble tydelig at relasjonene, som er så sentrale i den fotballfilosofien man streber etter, ikke var til stede. Én av grunnene til det kan man også finne i betydelig vingling i laguttakene. Uten at jeg har sjekket det, tror jeg nesten ikke at vi stilte med samme lagoppstilling to kamper på rad i 2013. Selv om jeg legger liten, for ikke så ingen, vekt på treningskampene i sesongoppkjøringa – all erfaring viser at resultatet i disse kampene forteller svært lite om hva som vil skje når alvoret er i gang – så hadde jeg nok foretrukket om man kjente igjen lagoppstillinga i større grad fra kamp til kamp i oppkjøringa.

Det siste punktet på minussida i 2013 som jeg vil trekke fram er en defensiv innstilling, som er et godt stykke unna tilbake til røttene-filosofien. Dette er blitt forsvart med at fotballen har utviklet seg enormt de siste årene og at defensiv trygghet er viktig. Det er det vanskelig å være uenig i. Men det er forskjell på defensiv trygghet og defensiv innstilling – og jeg mener det ble for mye av det siste. Dette viste seg på to områder: Forsøk på å «safe» inn knappe ledelser, gjerne ved å bytte inn defensive spillere for offensive, og alt for liten villighet til å ta risiko offensivt. Jeg mener vi har såpass mye bedre spillere enn de fleste av våre motstandere i Eliteserien til at vi tåler å ta større offensiv risiko. Slik kan vi få flere spillere foran ballen, istedet for å gjøre det enda lettere for lag som legger seg bakpå. Med så raske spillere i forsvar som Reginiussen og Gamboa er det mulig å rette opp feil. Med Skjelvik inn for Dorsin i år har hastigheten i forsvaret økt betydelig.

Men det må da også ha vært noe positivt i 2013? Ja, for all del! Vi tok sølv med en poengsum som alle tidligere år ville ha betydd gull. Vi har altså vunnet mange kamper – og det er utvilsomt viktig i fotball. En enorm vinnervilje og evne til å avgjøre tette og vanskelige kamper kjennetegnet 2013-utgaven av Rosenborg og er noe vi har savnet siden Hamrén-årene. Og noe vi må ta med oss videre. Selv om jeg kritiserer en defensiv innstilling, er et godt forsvar viktig – og det hadde vi i 2013. Vi slapp inn få mål. Man vinner fotballkamper ved å score minst ett mål mer enn motstanderen og jo færre mål man slipper inn, jo færre er man nødt til å score. Ingenting er så irriterende som lettvinte baklengsmål. Til slutt vil jeg trekke fram kontringsspillet. Det var til tider svært godt, når vi bare fikk sjansen – og vi tok sjansen.

Så hva med 2014? Tar vi 62 poeng igjen i år så vinner vi. Og jeg tror vi vinner. Først og fremst fordi våre eneste virkelige utfordrere, Strømsgodset og Molde, er svekket, mens vi har har en svært stabil spillerstall nå. Denne stabiliteten har vært etterlengtet.

Bare Riku Riski har kommet inn og ingen har gått ut. Nå ser det ut som om Morten Gamst Pedersen er på vei inn også – og det mener jeg er en virkelig god forsterkning. Vi kan riktig nok miste en del spillere gjennom året, men mest sannsynlig i posisjoner vi har veldig god dekning fra før. Vi har veldig mange spillere som kan fylle roller som indreløper, offensiv midtbane eller ving. Men vi har mangler på noen plasser, først og fremst sentral midtbane og et alternativ på høyre back. Som sentral midtbanespiller i en klassisk 4-3-3, hvor sentral midtbane skal være et anker, mener jeg strengt tatt vi bare har én naturlig spiller i Ole Selnæs. Alle andre alternativer som er forsøkt (Diskerud, Jensen, Svensson) er bedre som indreløpere. Selnæs har vært skadet gjennom hele sesongoppkjøringa og selv om han tok store steg i fjor når det kommer til valg, taklingsstyrke og forflytning, er det ikke nok i en så sentral posisjon. På min prioriteringsliste står derfor en sentral midtbanesjef. Deretter et godt alternativ på høyre back – særlig med tanke på at Gamboa blir borte i mange kamper under VM. Så får vi se om vi har gode nok keepere og om midtspissene scorer nok mål.

Men har vi utvikla det kollektive offensive spillet nok siden i fjor? Til å bryte ned alle lagene som helt sikkert kommer til å legge seg bakpå mot oss? Til å spille attraktiv og angrepsvillig fotball, som det heter. Det er dette jeg er mest i tvil om og som jeg er mest spent på.

Vi samler som sagt ikke på sølv i Trondheim. Vi drar heller ikke på fotballkamp for å se på innkast. Her ligger utfordringen til Rosenborg i 2014. Vi vil både se underholdende fotball og vinne. Vis oss at dere vil leve opp til forventningene!

Bernhus’ pinlige forsvarsskrift

Da Eldar Rønning forlot pressekonferansen foran 15-kilometeren i protest mot stadige spørsmål om Northug hadde jeg håp om at det kunne sette i gang en refleksjonsprosess hos noen journalister. Men når jeg leser (604) 858-0305 innser jeg at det selvfølgelig var fryktelig naivt.

For det første:

Bernhus presenterer et forslag til hvordan pressekonferansen kunne vært arrangert på en annen måte, hvor man deler opp pressekonferansen i en Northug-del og en for resten. «Så kunne de ha blåst av den delen og stanset alle spørsmål om  Northug. Det ville blitt respektert», skriver han om Northug-delen. I en Sirkus Northug-episode ser vi en pressekonferanse med landslaget fra midt på sommeren. Etter en stund med spørsmål kun til Northug gis det et hint om å stille noen spørsmål til de andre løperne, f.eks. Niklas Dyrhaug, som vant testrennet samme dag. Ble det respektert?

For det andre:

På tirsdag, da Northug ble parkert i sprintsemifinalen, opplevde vi et norsk medaljeskred. To gull og to sølv. Likevel var det mest interessant å pøse på med toppsaker om Northugs sviktende form og muligheten for at han ikke går 15-kilometeren.

Men Rønning skal holde kjeft og vinne medaljer, helst gull. Da blir det mye bedre. OL-dekningen etter gullskredet på tirsdag forteller en annen historie.

For det tredje:

Og dette er viktigst. At Bernhus mener de øvrige løperne på pressekonferansen burde blitt stilt spørsmål av høflighets skyld er provoserende nok i all sin nedlatenhet. Men verre er det at det viser en fullstendig mangel på journalistisk ambisjon og ønske om å gjøre en god og grundig jobb. Nei, ingen skal stilles spørsmål av høflighet. De skal stilles spørsmål fordi vi vil ha en bredest mulig dekning av høyest mulig kvalitet i forkant av 15-kilometeren. Dersom journalistene ikke har spørsmål å stille løperne som faktisk skal gå distansen, så gjør de faktisk ikke jobben sin godt nok. Det finnes utallige spørsmål de bør stilles for at vi skal sitte igjen med en tilfredsstillende dekning av øvelsen.

Istedet mÃ¥ vi igjen plages med argumentet om at antall klikk pÃ¥ sakene er eneste rettesnor for journalistisk vinkling. Det er denne mangelen pÃ¥ journalistisk ambisjon som gjør Bernhus’ forsvarsskrift sÃ¥ pinlig.

Lerkendal stadion

Det er snart 4097416078 og fristen for å sende inn forslag går snart ut. Jeg har sendt inn et forslag i år også, som jeg håper blir vedtatt.

Forslag:

Følgende formulering tas inn i loven:

«Klubbens hjemmebane er Lerkendal stadion.»

Styret bes vurdere hvor i loven formuleringen passer best inn.

Lovens § 3 endrer overskrift til «Farger og hjemmebane» og paragrafen får nytt siste avsnitt: «Klubbens hjemmebane er Lerkendal stadion.»

Begrunnelse:

Det har over flere år vært en trend for klubber også i Norge å selge stadionnavnet til sponsorer. Det er en kortsiktig måte å tjene noen kroner på, når prisen man betaler er å selge en viktig del av klubbens identitet og historie.

Dette har ikke vært en aktuell debatt i Rosenborg. Loven er likevel ment å regulere klubbdriften også for en regnværsdag. Det er derfor naturlig at en så gjennomgripende avgjørelse som å skifte stadionnavn krever årsmøtebehandling og kvalifisert flertall.

Vi tar gjerne debatten

Om en løgn bare gjentas ofte nok, blir det til slutt en sannhet. Det er et retorisk grep Tryggve Raaen Nilsen tydeligvis har lært seg og benytter i et innlegg mot Kjernen 16. juli.

Et banner på Lerkendal som sier «Hoftun må gå» er ikke mobbing etter noen som helst standard. Det er ingenting injurierende i den enkle setningen. Det er rett og slett en oppfatning blant mange som bryr seg om klubben. Bruk av bannere på fotballtribuner er omtrent like gammelt som fotballen selv. I all hovedsak er dette til støtte for laget og utgjør ofte en del av et større tribunearrangement, som kalles «tifo» etter det italienske ordet for supporter: tifosi. Det er supporterne sin måte å vise kjærlighet til klubb, by og farger. Men fra tid til annen benyttes de også for å fremme standpunkter som står sterkt blant hele eller deler av supportermassen. Det er en av de vanligste reaksjons- og ytringsformene i supporterkretser.

Et banner gir ikke akkurat rom for nyanserte debattinnlegg. Det regner jeg med Raaen Nilsen også innser. Men i Adresseavisens oppslag om banneret to dager etter kampen gjengir undertegnede noen av argumentene for hvorfor dette standpunktet med stunder er blitt gjengs oppfatning på vår tribune. Da er det litt skuffende å blitt møtt med et leserinnlegg hvor disse argumentene står uimotsagt. Langt mer skuffende er det derimot at de står uimotsagt fra klubben sin side.

Koteng avfeier det som mobbing og sier at styret mangler sportslig kompetanse, mens Erik Hoftun selv sier rett ut at han ikke har behov til å svare på kritikken. Og der står vi altså: Kritikken er foreløpig ikke møtt av et eneste saklig svar. Det er et godt stykke unna den åpenheten klubben selv sier de vil stå for.

La det bare være sagt: Erik Hoftuns prestasjoner og meritter som fotballspiller er udiskutable. Hoftun er en av klubbens mest markante spillere noen sinne. Derfor ble han også møtt med banneret «Takk for alt, kong Erik» i sin avskjedskamp. Men god fotballspiller gjør deg ikke nødvendigvis til en god sportslig leder. Og det gjør deg ihvertfall ikke immun mot kritikk. Det har også skjedd positive ting i klubben under Erik Hoftun – ungdomssatsingen er den mest åpenbare av disse. Faktum er likevel at en klubb med uttalt mål om å bli topp 30 i Europa er milevis unna. Det er brukt over 160 millioner kroner på spillerkjøp de fem siste årene, likevel er stallen for tynn og det er vanskelig å se noen helhet i stallsammensetningen, samtidig som spillerne som allerede er her i all hovedsak ikke ønsker å forlenge kontraktene sine. Legg til tabber som Jarstein-saken og etiske tvilsomheter som Pall Gunnarson-saken så kan man ikke bare avfeie kritikk med letthet.

Istedet mener Raaen Nilsen at mennesker som ikke har spilt fotball på profesjonelt nivå ikke er meningsberettiget. Det er retorikk av billigste sort og en hersketeknikk. Jeg regner med at Raaen Nilsen selv har bred erfaring som fotballspiller på høyeste nivå i Norge? Eller har frilansjournalister en egen rett til å mene noe om alt? Jeg vil påstå at en slik holdning til debatt er upassende når vi snakker om en medlemsstyrt klubb med et uttalt ønske om åpenhet.

Raaen Nilsen ber om saklige argumenter. Da er det synd at han selv står til stryk. Vi deltar gjerne i en saklig og faktaorientert debatt, men det forutsetter at motdebattanter legger igjen fordommer, simpel retorikk og hersketeknikker hjemme.

KENNETH T. KJELSNES
Talsperson, Kjernen

Innlegget sto på trykk i Adresseavisen, 18. juli 2012.

Forslag til årsmøtet i Rosenborg

Jeg har i dag et oppslag i Adresseavisen om tre forslag jeg fremmer på årsmøtet til Rosenborg i kveld. Her kan du lese alle forslagene og begrunnelsene i sin helhet.

Forslagene til årsmøtet i Rosenborg

  1. Rosenborg Ballklubs representanter på Fotballtinget 2012 skal aktivt støtte Hasunds Hund FKs forslag om at hver enkelt serierunde i Eliteserien skal avvikles i løpet av 48 timer, slik det er sendt inn til Fotballtinget.
  2. Rosenborg Ballklubs representanter på Fotballtinget 2012 skal aktivt støtte Hasunds Hund FKs forslag om at endelig beramming av kamper i de divisjoner skal skje senest seks uker før serierunden avvikles, slik det er sendt inn til Fotballtinget.
  3. Rosenborg Ballklubs representanter på Fotballtinget 2012 skal aktivt støtte Hasunds Hund FKs forslag om at minimum 70 prosent av stadionkapasiteten til herrenes cupfinale skal fordeles av de to finalelagenes klubber, slik det er sendt inn til Fotballtinget.

Forslagsstillere: Kenneth T. Kjelsnes og Bjørn Lyngen.

Hasunds Hund FKs forslag til Fotballtinget

Forslag 1

Forslag til tillegg i Kampreglementet §12.1 – 1:

Hver enkelt serierunde i 0. divisjon menn avvikles i løpet av 48 timer.

Begrunnelse for forslaget:

De ordinære rundene i Tippeligaen var forrige sesong spredd over fire kampdager. Samtidig ser vi at tilskuersnittet har blitt redusert med 23% sammenlignet med toppåret 2007. Ifølge Sponsor Insights publikumsundersøkelse er forutsigbarhet vedrørende kampdag og -tidspunkt den viktigste enkeltfaktoren som påvirker om man velger å gå på kamp eller ikke. Altså kan vi se en sammenheng mellom den økte spredningen og uforutsigbarheten i kampoppsettet og nedgang i publikumstall.

SK Branns egen publikumsundersøkelse viser at søndag kl 18:00 er det foretrukne kamptidspunkt for flertallet. De siste årene er det for enkelte klubber kun unntaksvis at kampene går som en del av hovedrunden på dette  tidspunktet. Kamper på hverdager gjør det også vanskelig for mange rent fysisk å komme seg på kamp.

Denne undersøkelsen viser også at stemningen på stadion er en svært viktig faktor for om man velger å gå på kamp eller ikke.  Det er derfor vår mening at norsk fotball er inne i en negativ spiral, hvor manglende forutsigbarhet og kamper på hverdager skaper nedgang i publikumstall, som i neste omgang skaper dårligere stemning og et mindre attraktivt  tilbud for publikum. Halvfulle tribuner er også et dårlig medieprodukt.

Norsk Toppfotball har varslet at antall kampdager nå skal reduseres til tre. Det er et fremsskritt. Vi mener likevel det er nødvendig å nedfelle prinsippet i kampreglementet for å sikre større grad av forutsigbarhet rundt dette. Eksperimentet med fire kampdager har revet ned det som er bygget opp gjennom mange år, og det er viktig for norsk fotball å hindre at det skjer igjen.

Forslag 2

Forslag til tillegg i Kampreglementets §12.1 – 1:

Endelig beramming av kamper i de divisjoner som administreres av forbundsstyret skal skje senest seks uker før serierunden avvikles. Kamper kan kun omberammes etter denne fristen i henhold til kampreglementets §12.3, 12.4 og 12.5 eller der det kreves av overordnet myndighet.

Begrunnelse for forslaget:

Flytting av kamper med kort varsel skaper problemer for mange i fotballfamilien, mens forutsigbarhet i kamptidspunkter gjør det mulig for de forskjellige aktørene i fotballen å planlegge sitt fotballengasjement.

Publikum kommer fra fjern og nær og bruker mye av sin tid på å få sett favorittlaget. Reiseplaner og avtaler med familie og arbeidsgiver må for mange til for å kunne se laget sitt live. Når kampene flyttes på kort varsel, blir det ofte vanskelig å få gjort om på planene.

Arrangørene er ofte helt avhengige av grunnfjellet i norsk fotball, dugnadsgjengen. Også disse setter av tid til å arbeide under kamp og vi ser at det for mange er vanskelig å få dugnadslistene til å gå opp når kamper flyttes på kort varsel. I mange tilfeller er det breddeklubbene som gjør en dugnadsjobb for toppklubben i sitt distrikt. Sen flytting av kamper skaper derfor også ofte problemer for breddeklubbene, som får viktige inntekter gjennom dette arbeidet. Samarbeidet mellom topp og bredde har dessuten en svært viktig egenverdi som det er viktig å legge til rette for også videre.

Klubbenes samarbeidspartnere har mange plasser gitt uttrykk for at det er vanskelig å fylle sponsorplassene når kamper flyttes på kort varsel. I mange klubber brukes sponsorområdene aktivt som arena for nettverksbygging. Forutsigbarhet er dermed en viktig del av klubbenes sponsorprodukt.

For de aktive spillere og ledere er forutsigbarhet om kamptidspunkt viktig for å få hverdagen til å gå i hop. Enten det er forholdet til familie eller arbeidsgiver det gjelder, er det lettere å få aksept for tidsbruken når rammene settes god tid i forveien.

Det er ikke ofte at kamper flyttes på kort varsel. Når det likevel skjer, skaper det store problemer for alle involverte og usikkerhet om dette vil skje også i andre kamper. Ved å forankre dette i regelverket, gjør man at alle kan være sikre på at omberamminger kun skjer i helt spesielle tilfeller og at sen omberamming av en kamp ikke gir en dominoeffekt der også andre kamper flyttes.

Forslag 3

Minimum 70 prosent av stadionkapasiteten til herrenes cupfinale skal fordeles av de to finalelagenes klubber.

Bakgrunn for forslaget:

Foran finalen i 2011 opplevde finalelagene et sterkt press fra egne supportere for å få tak i billetter til finalen. Hverken Brann eller Aalesund fikk mange nok billetter til at de kunne tilby billetter til alle sine trofaste
sesongkortinnehavere. Brann-tilhengere måtte derfor ha hatt sesongkort i 15 sammenhengende år for å få tilbud om billetter.

Da NFF la 2500 billetter ut for åpent salg, mottok forbundet 62.047 bestillinger på totalt 224.436 billetter. De aller fleste bestillingene kom fra nedslagsområdene til finalelagene.

Det er det trofaste publikummet som utgjør grunnstammen i norske toppklubbers økonomi. Cupfinalen skal være en fest for finalelagenes supportere, da må det være mulig for de større klubbene å kunne tilby finalebilletter til sitt lojale publikum.

Ullevaal har i dag i overkant av 25.000 tilskuerplasser. I sist cupfinale ble 13.000 billetter Рdet vil si 52 prosent Рfordelt mellom lagene. I tillegg ble 2500 billetter lagt ut for ̴pent salg ved loddtrekning, og 400 ble fordelt av Norsk supporterallianse (NSA).

Forbundsstyret har varslet en utbygging av Ullevaal som vil gi 2700 nye sitteplasser. Under behandling av FK Flisbyens forslag om cupfinalebilletter under fotballtinget i 2002 uttalte daværende fotballpresident Per Ravn Omdal at når landslagarenaen en gang ble utvidet, skulle de ekstra billettene komme klubbenes supportere til gode.

Fotballgeografi

Hvor fotballspillere kommer fra betyr faktisk noe. På mer enn én måte.

Det er helt tydelig at Trondheims supportermiljø er noe Stig Torbjørnsen ikke har spisskompetanse på. For de fleste i Trondheims supportermiljø er det egentlig helt greit, da vi setter stor pris på hans spisskompetanse helt andre steder.

For du skal ikke ha vært på mange kamper på Lerkendal for å få en anelse om hvor stor pris samtlige tribunegjengere setter på Jonas Svensson, Markus Henriksen og Mushaga Bakenga. Sanger til spillere oppstår som oftest spontant uten åpenbare kriterier for hvem som skal begunstiges med egen sang fra tribunen. Men kravet til imponerende prestasjoner på banen er ikke stort for at en lokal unggutt skal høre (til)navnet sitt runge fra Øvre Øst. I en ujevn sesong vil de fleste trekke fram de lokale ungguttenes framgang som en positivt.

For selv om den lojale klubbspilleren er en myte (jf. Simon Kuper, f.eks. i siste nummer av 772-370-3874), er det langt mer enn selve fotballen som er med på å definere en supporter. Lokal kultur og tilhørighet er viktig. Det gjenspeiler seg i sangene våre, fulle av lokalpatriotiske referanser, såvel som Kjernens bidrag til å bevare et lokalt bryggeri. At det finnes en håndfull spillere på laget som har spilt på de samme løkkene som oss, med samme drøm om en dag å spille på Lerkendal, betyr noe. Også supportere er realister – vi veit at de ikke blir i klubben til de legger opp. Men det betyr noe.

Selv forventer jeg at jeg også i år, som del av journalistenes årlige artikler om forventninger før seriestart, blir spurt om hvorfor jeg valgte Rosenborg. Svaret er det samme hver gang: Jeg valgte ikke Rosenborg. Rosenborg valgte meg. Jeg husker veldig lite konkret fra da jeg som liten satt på fanget til foreldrene mine på B-feltet, fra rundt den tiden da Rosenborgs storhetstid startet. Men følelsene det ga – håpet, bruset og adrenalinet – det er med meg fortsatt i dag. Da er det plent umulig for meg å oppdrive lignende følelser for andre lag. At det finnes spillere på laget som har hatt lignende opplevelser bidrar til å forsterke en supporters tilknytning til laget. Og en sterk og trofast supporterskare er åpenbart viktig for enhver klubb.

Men tilbake til Torbjørnsen, så er det noe han har helt rett i: Vi er aller mest opptatt av at Rosenborg vinner fotballkamper. Det er første prioritet uansett. Sånn sett er det revnende likegyldig hvor spillerne kommer fra, så lenge de er gode nok. Derfor ønsker heller ikke supportere et lag bestående utelukkende av trøndere, ganske enkelt fordi det ikke er mange nok gode fotballspillere i Trøndelag til at Rosenborg kan hevde seg i Norge eller Europa med et heltrøndersk lag. Det er lenge siden 4. desember 1996 og fotballen har utviklet seg enormt siden da.

Men også her spiller lokale spillere, som har gått gradene i lokale klubber og i Rosenborg, en viktig rolle. Fordi slik satsing, om enn tidkrevende, er langt billigere enn å kjøpe spillere. Et godt lokalt talentarbeid bidrar til å frigjøre penger til spillerkjøp. Derfor er det så gledelig at Rosenborg har fått sving på dette arbeidet, og at det bærer frukter.

Like godt har ikke Rosenborg alltid lykkes med spillere som kommer fra litt lenger unna. Hvorfor det for disse har vært vanskeligere å lykkes og oppnå beundring er helt sikkert sammensatt. Men det er helt sikkert at forventningene, altså kravet, til å må bevise noe har vært langt større og at de ikke har fått noe gratis. Det er interessant at kritikken om for få trøndere på laget, at det er blitt kjøpt for mye utenlands, til gangs fikk fart i en periode da mange afrikanske spillere gjorde sitt inntog på laget.

For det er tydeligvis slik at 2509943947, men 6122994930.

Supporteres forkjærlighet for lokale spillere blir usunn først når det blender for kravet til ferdigheter og setter andre sportslige standarder avhengig av hvor man kommer fra. Derfor er vår utfordring å finne denne balansen. For til syvende og sist er det ferdighetene som teller. Om du kommer fra Hallset, Ulsteinvik eller Accra.